Ma.gnolia: Oda Bhar's Bookmarks

Kjeft a!: Blogg meg hardere; The Sartorialist (om den første og fortsatt beste motebloggen)

bharfot — Mon, 12 May 2008 12:49:15 PDT

Det er en krig der ute. Du kan ikke lenger gå fritt på klubben, gata verandaen, trikken eller i bilen. Bloggejenta har storefri og kan stå bak hvilket som helst gatehjørne, klar for å blogge deg rett ned. Glem de 2000 overvåkningskameraene som er plassert i sirkel fra Oslo City og ned til plata, de er ingen trussel lenger. Vi har gått sammen mot et felles mål. Å blogge.

Alter Ego: Det Ingeborg ikke vet (om en skoletur med omvisning på Saga kino v/Ingeborg Moræus Hanssen)

bharfot — Wed, 07 May 2008 02:31:54 PDT

Det første gangen jeg møtte henne var jeg nesten 17 år. Jeg gikk på folkehøgskole, på medielinja, og vi var på klassetur i tigerstaden for å lære mer om medier – og for å nyte diverse ting som tigerstaden kunne by på. En av de faglige tingene på programmet var et besøk hos Saga Kino i Oslo. På den tida var nevnte Ingeborg sjef for Oslo Kinematografer.

Streck: Kaja får skjuts (om hvor fint det er å sitte bakpå sykkelen til en gutt man er glad i)

bharfot — Sun, 04 May 2008 11:40:49 PDT

Det är fint att sitta bakpå. Kaja lägger kinden mot Emos rygg, känner hur musklerna arbetar. Det är lagom varmt och en svag vind blåser genom hennes hår, Emo trampar på, Kaja fnissar. — Va? — Det är mysigt. — Vaddå? — Att sitta här på din cykel bli skjutsad. — Nu kommer det ett gupp, pass på! Kaja klämmer lite extra med armen runt Emos mage.

Elin Ørjasæter: Jeg er språkforbannet (om statlig nytale og ideologiske navn på departementer) , Elin Ørjasæter , E24-kommentar )

bharfot — Thu, 01 May 2008 08:42:54 PDT

Virkeligeheten endres ikke ved å skrive den om. Å politisere språket, for å fremme politisk riktige holdninger, er å skape et ensrettet og farlig samfunn. Staten bør tilstrebe et nøytralt og deskriptivt språk i alle sammenhenger. Vi fortjener å slippe assosiasjonene til Orwells 1984 , der myndighetene innfører statlig nytale.

Tiger Garté: "Pulp 'fuckin' Fiction" (endelig en tekst som gjør det forståelig hva folk ser i denne filmen)

bharfot — Thu, 01 May 2008 04:54:40 PDT

Jeg var 12 år gammel og brydde meg ikke no særlig om film. Så blei det lansert en kinofilm som ikke skulle ligne noe som noen noen gang hadde sett før. 1994 var ikke OL på Lillehammer for meg. Det var det året jeg sneik meg til å se Pulp Fiction. Det har blitt sagt om Pulp Fiction at du ikke entrer en kinosal når du skal se den, men at du hopper ned i et forbanna kaninhull i bakken. Det er et salig kaos fra første replikk, og du blir revet med om du vil eller ikke.

Skitsamma: Koko (om det forbannede balanseidealet, og verdien av å bli tålt)

bharfot — Thu, 01 May 2008 04:48:19 PDT

Jeg tror rett og slett at det hadde vært sunt og bekreftende for meg å bli tålt når jeg egentlig er sosialt uakseptabel. Jeg tror dessuten at de fleste av oss tåler langt mer enn antatt. Jeg tror faktisk at det hadde vært rent ut styrkende for meg å sterkere markere hva som er huden min og hva som er luften rundt, og hvor det er lov å surre rundt med klørne ute og skarpe tenner. Jeg synes du, for eksempel, skal få lov til å ta med deg alt det som har skjedd med deg inn i samtaler med andre mennesker. Og bli sint eller glad når noen skrubber borti ekstra tynn eller ekstra tykk hud. Da blir vi litt bedre kjent og skjønner litt mer av ekkoropene fra hverandres stup. Kanskje vi tør å rope litt høyere også. Kanskje vi evner å skjønne når vi skal holde kjeft. Mulighetene er uendelige.

Spill levende: Pappa elsker ikke Mamma (om å føle noe, og det motsatte, i samlivet)

bharfot — Thu, 01 May 2008 04:43:56 PDT

Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si “ha det” og “elsker deg”. Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå. Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!

kort: kort parodierer kort (ultrameta som ny litterær sjanger)

bharfot — Thu, 01 May 2008 03:58:14 PDT

Mye bra her. Særlig liker jeg harslereringen over fremmedgjøringen, studentklisjeene og de banale bildene som “den lille øya” og “pensum fløt vekk”. Det er ganske typisk kort å snakke i sånne bilder. Dessuten fint at du tar med at han setter på musikk, det er typisk for tekstene med virkelighetsflukt gjennom musikk. Kanskje du kunne avsluttet med et sangsitat som egentlig ikke passer inn, men som har sentimental verdi for deg?

Hjorthen: Jeg er fri? (om å henge med eller ikke, og hva frihet her)

bharfot — Thu, 01 May 2008 03:29:20 PDT

Grafitti fra Bristol: «Go to work, send your kids to school, follow fashion, act normal, walk on the pavement, watch TV, save for your old age, obey the law. Repeat after me: I am free.» Minner meg i grunnen litt om åpningssekvensen i Trainspotting som senere kom som tekst på plakat fra Poster Paradise, og som jeg solgte drøssevis av den gangen jeg var platepusher. Dere husket den vel? «Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television…»

Bare Thomas: Hvilken tur går du? (om folk som smetter unna og risker som lar vente på seg)

bharfot — Wed, 23 Apr 2008 01:55:47 PDT

Jeg har ikke baller til å gjøre meg sjøl vondt, og når jeg krysser veien på stadig mer utfordrende måter for å gjøre det lett for andre, går det som regel greit. Forrige gang jeg kjente hudkontakt er så lenge siden at jeg gjør alt for å gå på noen, men folk er jævlig smidige og smetter unna. Sola har endelig kommet fram igjen, og nå er jeg den eneste som fryser.

The Boring Store: ute av verden (om tid, sorg, håp og dikt)

bharfot — Thu, 17 Apr 2008 04:55:18 PDT

På den tida trodde jeg at det hjalp å reise bort, at jeg ville synke ned til kjernen av mitt sanne jeg, fange et glimt av tilværelsen, kanskje, og at jeg ville glemme kjærlighetssorgen jeg hadde på den tida, at jeg ville få fred og ro nok til å - i det minste - ta noen fornuftige valg. Dessverre hjelper det ikke å reise bort om du sørger. Følelser reiser i tida. Det har jeg sikkert lest et sted, men det visste jeg ikke på den tida, jeg skrev noen linjer, et par haltende dikt om hår og øyne og alt det andre som henger igjen etter at noen forlater deg.

nakent hjerte, åpne hender: I must be emo (om gleden ved å gråte)

bharfot — Fri, 11 Apr 2008 03:03:58 PDT

Plutselig gråter jeg. Jeg holder tårene litt tilbake først, for jeg vet ikke hva de kommer av og jeg nekter å gråte uten grunn. Det er som om rommet er en løk og her sitter jeg med tårer som svir seg ut av øynene mine, for jeg er jo ikke trist, det er nok bare ett eller annet jeg reagerer på, hvor er løken? Hjernen min jobber allerede på spreng, scanner seg gjennom nattens hendelser, prøver å finne viruset, hva kan ha utløst tårene?

Bloggtidningen: Veckans blog: Streck av Tor-Björn Adelgren, Tegnestiftet

bharfot — Mon, 07 Apr 2008 01:37:11 PDT

Det är ett tag sedan jag började följa Sagan om Emo på Streck där Tor-Björn Adelgren tecknar under namnet Tegnestiftet. Jag blev inte förvånad när Streck var med på Wordpress Magazine’s lista över bloggar som växer mest i Sverige. Nu när det är min tur att göra Veckans blogg här på Bloggtidningen är det roligt att Tor-Björn tackade ja till att vara med.

herr nordbergs hybel: tanker om tenking (kan du slutte å ikke tenke på meg?)

bharfot — Fri, 04 Apr 2008 09:36:10 PDT

er på konsert…og tenker på deg, sitter på jobben…tenker på deg, ser litt på tv…tenker på deg, legger meg…tenker på deg… våkner igjen, tenker på deg, og så tenker jeg at du ikke tenker på meg. Kan du slutte med det?

Rullerusks rablerier: Søt plastkunst (om figurer som blåser seg opp over luftristene når t-banen fyker forbi)

bharfot — Tue, 01 Apr 2008 07:37:45 PDT

Kunstneren Joshua Allen Harris lager små dyr ut av forkastede plastposer og binder dem fast over luftluker over t-banen, slik at når t-banen kjører under blir posene fylt med luft og dyret våkner til liv på gata.

Strekhjerte: Jeg forlot St. Louis, men reiste ikke til månen (om bilder og ord som du like gjerne kunne tatt sjansen på)

bharfot — Sun, 23 Mar 2008 05:47:13 PDT

Jeg har vært sammen med en fotograf i et helt år og han klarte nesten ikke å ta bilder av meg. Han knipset og så ned på skjermen på kamerat og rynket på øyenbrynene. Han tok flere bilder, og så igjen ned på skjermen. Jeg hørte ikke at han slettet bildene, men jeg skjønte det allikevel. Jeg hadde tatt av meg alle klærne for ham om han hadde trodd at bildene ble fine. Jeg ville jobbet i mange timer og gjort alt han ba meg om, men han ba meg aldri om noenting.

Ordfront: Verdens poesidag (om 21. mars og et kinopoetisk dikt av Signe Kristin Djuve)

bharfot — Sun, 23 Mar 2008 05:34:40 PDT

21. mars er Verdens poesidag, og ble innstiftet av Unesco i 1990. Jeg tilbyr en av mine gamle favoritter, et dikt av Signe Kristin Djuve, fra diktsamlinga SAKTE KINO (1986): Eg vil at nokon skal spole forbi sekvansane der augnekasta vi sender kvarandre aldri torer bli sterke nok til å opne dører Eg ringar deg inn med augo, og hendene, du står aldri lenge stille i mitt synsfelt Ryggen din alltid oftare nå på veg bort Eg vil at nokon skal spole tilbake til den uoppnåelege draumen men lyset blir tent og min lengsel igjen eit lerret å bleike

Kjeft a!: Skateboard - Do’s and Don’ts (demo av riktig og feil måte å bruke skateboard på)

bharfot — Sat, 22 Mar 2008 14:07:34 PDT

En gjør det på rett måte. Den andre gjør det feil. Gjett hvem. (Rodney Mullen - litt av en type.)

sjelsord: Søndagsvakuum (om assossiasjoner, og å sitte i Tromsø og elske byen av halve sitt hjerte)

bharfot — Sat, 22 Mar 2008 12:22:05 PDT

I Tromsø sitter noen jeg kjenner og elsker byen av halve sitt hjerte. Den andre halvdelen leter etter et sted å bo, og vi blir enige via korte, runde sms om at det er vanskelig å finne et sted å bo, både for mennesker og hjerter. Jeg røyker og ser på sola som ikke når meg. Sol. Jeg har lyst til å bade. Vann. Jeg er tørst. Drikke. Jeg husker en gang jeg var full. Jeg husker han jeg snakket med da jeg var full. Jeg husker da han jeg snakket med var på tv. Jeg husker da jeg veltet tv-en da jeg var barn. Jeg husker da jeg var barn og det var så varmt. Jeg husker en gang jeg og Anja var på stranda da det var varmt. Jeg husker en samtale på en strand. Jeg husker at jeg lo. Jeg husker da du fikk meg til å le. Alt dette tar bare et sekund, og jeg glemmer det like fort som jeg husker det, det er et hurtigutvisket ark som fylles og tømmes konstant uten at jeg ser meg for eller henger det opp på kjøleskapet.

saker du måste komma ihåg: Jeg skal ha på meg coole jeans, og være på mono (om å ha en liste med klisjeer som du krysser av punkt for punkt, etter atdu har sagt dem høyt, og lista blir stadig lengre)

bharfot — Sat, 22 Mar 2008 12:05:49 PDT

Etter vi har røyka opp, skal du kjøpe en øl og to fernet, men før vi har drukket ølen ferdig, skal jeg avbryte deg mens du holder på å snakke, med å si ”helvete, du er så jævlig fin”, så tar vi taxi til tøyengata. (…) Jeg har en liste med klisjeer som jeg krysser av punkt for punkt, etter at jeg har sagt det høyt. Listen blir bare lengre og lengre.

millaogmegselv: Ordene strekker ikke til, følelsene er innbilte (bl a Ane Dahl Torp om hvorfor kvinner er fantastiske)

bharfot — Thu, 20 Mar 2008 14:58:59 PDT

Og det var kvinnedagen og p3 spurte Ane Dahl Torp om hva som gjør kvinner så fantastiske og hun langer ut om at kvinner gir av seg selv, vi snakker for mye, vi deler alt vi ikke burde dele, vi elsker uten å få noe tilbake, vi ønsker andre godt og selv om vi vet vi ikke burde, så gir vi alt og hengir oss til akkurat den vi vil, uten at vi nødvendigvis får noe tilbake. Det er det som gjør kvinner så fantastiske, og som også gjør at vi får så vondt når det først går galt. Men lærer vi? Nei, vi gjør det samme igjen, og igjen og igjen. For vi er kvinner, det er hva vi gjør, det er det som gjør oss så fantastiske

The Boring Store: noe som varer (om uunnværligheten i kjærligheten)

bharfot — Thu, 13 Mar 2008 07:12:41 PDT

Jeg vet ikke, men jeg leste med ønske om en billett til noe bedre, og noen år senere skjønner jeg at det ikke trenger å være så komplisert, man trenger ikke å analysere kjærligheten, man trenger bare å være i den - sånn begynner det. Mens vi sitter hver oss, du her og jeg der, og det begynner med måten lyset faller inn gjennom vinduet, inn i min verden, min bevissthet, det begynner med to mennesker som befinner seg i forskjellige rom, og uunnværligheten melder seg som en eller annen guddommelig vilje, som det heter - det er uunnværligheten som er kjærligheten. Er det ikke?

Dirk Diggler: Inn i mennesket, og ut igjen (super anmeldelse av filmen Into the Wild, regi: Sean Penn)

bharfot — Mon, 10 Mar 2008 07:27:08 PDT

Filmen greier aldri å gi eit truverdig bilde av hovudkarakteren sin. Han blir nærast ein karikatur som vandrar omkring og gapar av seg litterære utsegn som er altfor store til den unge kroppen. Det verker som Penn innser dette i filmens finale. Her framstiller han kollisjonen mellom den romantiske naiviteten og verda si harde røynd. Men akkurat her, i den siste scena som fangar inn hovudpersonen, så tyr Penn igjen til ein pompøs litterær stil som blir flat. Penn gjer det for lett for seg sjølv, og dermed gjer han det for lett for tilskodaren. Hovudkarakteren i filmen blir ikkje til å tru på, eller enda verre: Han blir uinteressant. (…) Alle trådane tilbake til barndommen og oppveksten med familien, peiker på ein psykologisering av motiva hans. Den overordna ramma som filmen startar med, som gjer filmen interessant; flukta frå eit moderne samfunn som et seg sjølv og sine, denne ramma blir bytta ut med ei skildring av ein liten gut som innerst inne berre vil vere i eit fellesskap der alle er gode mot kvarandre. Kor naivt er ikkje det? Det er her Into the Wild snublar. Filmen er på full veg inn i mennesket, men farta er så stor at han endar opp på utsida igjen.

Aftenposten: Nå kan du si hallo til litcast (om nedlastbare minilydbøker til en billig penge)

bharfot — Mon, 10 Mar 2008 04:59:47 PDT

Forestill deg en lydbok som aldri har eksistert på papir, og som dessuten er altfor kort og altfor billig til å kalles en bok. I dag fødes litcast. Det vesle forlaget Grieg Lyd satser nå på å utgi 10-30 litcaster i måneden - i samarbeid med Telenor.

Spindellett: I Blogg-terreng med kart og kompass (om blogosfæren som et orienteringsterreng)

bharfot — Mon, 10 Mar 2008 04:41:15 PDT

Hva som er elite og hva som er amatør er et skjønnsspørsmål. Jeg vet at ved å bruke kartet mitt finner jeg fort ut at jeg ikke skal trampe ut i den våtmyra, at det hogstfeltet der er greit å komme seg gjennom, men man trenger ikke stoppe for å stemple, det er liksom litt uinteressant der, man må passe seg for stupene, og gjerne gå utenom det litt harde politiske, man kan komme seg over på mosen og ha det hyggelig der en stund, og man kan nå de høye toppene, de med utsikt, det som gir innsikt, det som gir viten.

Hjorthen: Elitebloggere eller Super-Noddyer? (om forskjellen på nettverk og kvalitet i Bloggebyen)

bharfot — Sat, 08 Mar 2008 03:40:13 PST

Eliteblogger indikerer noe litt opphøyet, at man tilhører adelen, ikke vil menge seg med almuen unødig. I tillegg til at man får et inntrykk av et en eliteblogger er en som enten er, eller tror han er, bedre enn de fleste andre bloggerene. En Super-Noddy derimot er en del av et større nettverk. Avhengig av det, akkurat slik som de aller fleste blogger er avhengig av nettverket for å få trafikk. Og kvalitet er altså bare en av flere faktorer som skaper en Super-Noddy, og neppe den viktigste. Super-Noddyene får mye trafikk, men de genererer også en del trafikk. Alle som følger med på Statcounteren sin har sikkert registrert at linker og omtale fra noen blogger gir godt besøk, andre ikke fullt så mye. Dette bør sympatiske Super-Noddyer ha i bakhodet, og sørge for å pense trafikken over på spor som ikke er fullt så trafikkerte fra tid til annen.

emelie: My head is weak, my heart always speaks (når marerittet spiller om igjen en snill gutt som ble slem)

bharfot — Wed, 05 Mar 2008 12:48:41 PST

Det er som et filmklipp som spilles av igjen og igjen. Og jeg har ikke kontroll. Jeg kan ikke skru ned lyden. Jeg kan ikke trykke stopp. Han ler. Men han ler ikke med meg. Og han ler ikke på den fine måten han pleide å gjøre. Jeg drømmer om at han plutselig ikke tilhører meg. At han er hos noen andre. Jeg drømmer at han har glemt det fine han en gang sa. Det fine han en gang gjorde. Og jeg tenker at he built me a home in his heart, with rotten wood.

Alter Ego: Det er heldigvis forbi (om å nesten være sikker på at du har glemt ham)

bharfot — Wed, 27 Feb 2008 04:57:37 PST

Når jeg sitter ved siden av en fyr som kjeder meg til døde faller jeg aldri ut av samtalen fordi tanken på ham faller meg inn. Mens munnen til den kjedelige fyren beveger seg i en monoton strøm forestiller jeg meg aldri hvordan det ville være å kjenne leppene hans igjen mot unevnelige kroppsdeler. Jeg tenker ikke på hva jeg ville hviske ham i øret og få ham til å gjøre, hvordan han ville reagere, på glimtet som ville komme i øynene hans. Forventninga. Jeg tenker aldri på ham mer. Tenker aldri på ordene hans, på det han sa. Tenker aldri på hva jeg valgte bort. Heldigvis tenker jeg aldri på det mer.

Lille Himmel!: Fremtid er minnene man lever for å oppnå.. (om bestemorsnostalgi og kaldevarme hus)

bharfot — Sun, 24 Feb 2008 23:47:09 PST

Skulle gitt alt for å komme tilbake itl bestemor og bestefars hus. Kjenne den spesielle lukten det er i gamle hus, og sittet i den iskalde, røde skinnsofaen de hadde. Forestilt meg lukten av kokekaffe og kakskive med sirup, smygende fra det varme kjøkkenet. Stua var alltid iskald, kjøkkenet hett som bastu.

fr.martinsen: by:larm, Wendy Fonarow (en antropolog undersøker indie-scenen)

bharfot — Sun, 24 Feb 2008 08:34:27 PST

Jeg savner at noen snakker til meg om musikk på en sånn måte som Wendy Fonarow kan. Hun er sosialantropolog og har skrevet boken ”The Empire Of Dirt” om indiescenens koder og tankemønstre, som hvor har du backstagepasset ditt, hvor langt fra scenen du står, slike ting. Hun er ikke bare antropolog, hun har undersøkt den verdenen hun har vært en del av i mange år. Hun beskrev en lengsel etter autensitet som ligger i bunn. Hun mener særlig middelklassen føler at de mangler autensitet i livet, vi vil ha realness av musikk. Men det er en motsigelse å lete etter autensitet i noe som pr. definisjon er kunstig, altså kunst.